Da jeg var barn holdt foreldrene mine ofte middagsselskaper. Jeg husker tydelig at jeg satt på kjøkkenet og spiste middag med søsknene mine når de voksne festet. Jeg likte at det var aktivitet, at det var liv. Jeg likte også å sitte på soverommet mitt og lytte til summingen som kom fra stuen nede. Moren min jobbet ikke, så hun var alltid hjemme for oss. Hjemmet luktet aldri nybakt brød, men det var varmt, trygt, kjærlig og hadde et åpent miljø. Til tider var det støyende og morsomt. På mange måter er barndomshjemmet mitt det jeg ønsker å skape for meg selv i dag.

Jeg setter pris på å ha plass til å underholde mange gjester hjemme. Jeg har mange lette og fleksible møbler som kan flyttes på og jeg får lyst til å feire bursdag med et langbord i stua. Når det er sagt, vil jeg også at mitt hjem skal være et sted hvor jeg føler meg komfortabel med å tilbringe tid alene eller sammen med datteren min. Jeg var aldri alene i barndomshjemmet mitt, derfor søker jeg aktivt ensomhet og ro. Det er nok derfor jeg har innredet med lyse farger. En enkel fargepalett vekker ro. Jeg blir tiltrukket av fargerike objekter med enkle silhuetter. Hvis et design er mer snodig, kjøper jeg det i hvitt slik at det får et mer strømlinjeformet utseende.

Hjemmet er mitt tilfluktssted. Jobben min er veldig ekstrovert. Jeg samhandler med mange mennesker i løpet av dagen og tar beslutninger hele tiden. Det rolige hjemmet hjelper meg å konsentrere meg om det som er foran meg – fra viktige lederbeslutninger på jobben til livet generelt. Også er det slik at jeg ikke klarer å fokusere hvis jeg er omgitt av kaos og rot. Hjemmet mitt er fylt med relativt enkle ting som ikke distraherer meg. Jeg kan bare være og nyte livet med datteren og kjæresten min.